Huggormen, Vipera berus, er Norges eneste giftige slange, og utbrett på Østlandet og Vestlandet, samt Midtnorge. Hvert eneste år dør hunder av komplikasjoner etter huggormbitt. Giften, som huggormen sprøyter inn i bittet, resulterer i kraftige immunologiske reaksjoner og symptomer på en alvorlig forgiftning. Huggormen er aktiv fra april til og med september, og de første individ begynner å komme ut av hiet ved den første snøsmeltingen.
De fleste huggorm er grå-brune med en velavgrenset stripe på ryggen, men enkelte individ er helt svarte. Den eneste måten å atskille huggormen fra den andre ugiftige norske slangen, snoken, er derfor dennes nesten alltid to gule prikker i nakken. Huggormen har to 4-5 mm lange gifttenner i overmunnen, som er forbundet til giftdepoter. Ved bitt sprøyter huggormen nesten alltid ca 30 mg gift inn i byttet på 1/40 sekunder via giftkanaler i gifttennene. Huggorm er ikke aggresive, og bruker derfor kun gifttennene ved fangst av byttedyr og ved forsvar under en truende situasjon. Etter at huggormen har bitt, er giftdepotene fylt opp igjen i løpet av to dager, og det rapporteres at huggormbitt ofte har alvorligere konsekvenser tidlig i sessongen. Dette er sannsynligvis forårsaket av opplagring av gift i giftdepotene. Da huggorm nesten alltid avgir 30 mg gift under bittet, er graden av de immunologiske reaksjoner og forgiftningssymptomene ofte avhengig av størrelsen på hunden. Likevel er bitt i hals- snute- og hoderegion veldig alvorlig for alle hunder på grunn av blokkerte luftveier. De fleste hunder blir bitt i labbene eller hals-, snute- og hoderegionen. I tillegg er huggormbitt langt mer alvorlig for svake og eldre, samt drektige hunder. Ved bitt av huggorm observeres:
- Bittmerker etter gifttennene med hevelse (ofte voldsom) i bittområdet.
- Hurtig overflatisk ånderett.
- Sjokk med lyse slimhinner, hurtig og svak puls og kalde ekstremiteter, samt kramper og eventuelt uro og rastløshet.
- Bevisstløshet.
- Gulsot.
Ved de karakteriske bittmerker og ofte voldsomme hevelse, er diagnosen ganske enkel å stille ved den innledende kliniske undersøkelse.
