Gamle gutter og prostataproblemer

Symptomer

Selve prostatakjertelen er utformet litt annerledes på hund og menneske, derfor blir ofte symptomene noe annerledes. Symptomer som hyppig vannlating er ikke vanlig på eldre hunder med prostataproblemer. Hunder som har betennelse i prostata har ofte blod i urinen. Noen har feber og er slappe, mens andre ikke er særlig påkjent og virker friske for øvrig.

Et annet symptom man kan se på hunder, er gjerne problemer med avføringen. Fordi en forstørret prostatakjertel trykker opp mot endetarmen, vil den gjøre at endetarmspassasjen blir smalere. Det resulterer gjerne i at hunden har litt trengninger, og avføringen blir tydelig smalere enn vanlig. Hvis dette pågår over tid kan det faktisk medføre at hunden trykker på seg et brokk i bakenden.

Diagnosen stiller vi ved hjelp av spesielle undersøkelser av hunden. Urinprøver må analyseres, røntgenbilder kan vise oss hvor stor prostatakjertelen er og hvordan den ligger i bukhulen, og ikke minst om den trykker på endetarmen. Videre vil vi som regel gjøre en ultralydundersøkelse av kjertelen for å se etter tegn på betennelse eller cyster i kjertelen.

Behandling

Behandlingen består nesten alltid av kastrering. Dette fordi prostatakjertelen vokser under påvirkning av kjønnshormonet testosteron. Ved kastrering fjerner vi testosteronproduksjonen, og kjertelen skrumper dermed inn. Hvis kjertelen samtidig er betent, vil vi samtidig gi hunden antibiotika og smertestillende/betennelsesdempende. Som regel bør hunden få antibiotika i minimum 6 uker ved en slik behandling.

Medisinsk behandling med prostatamedisiner som hemmer virkningen av testosteron kan i enkelte tilfeller være et alternativ. Disse medisinene er egentlig til mennesker, men kan fungere godt i mange tilfeller hos hund. Bakdelen med disse medisinene er at de som regel må brukes hver dag resten av livet, og at de er relativt kostbare. Fordelen er selvfølgelig hos en avlshund at man kan unngå kastrering, og for en eldre hund der man kvier seg for å operere kan det være et alternativ.

I noen tilfeller utvikler det seg en abscess, eller verkebyll, i prostata. Disse hundene blir som regel veldig sjuke. Da må vi operere i selve kjertelen i tillegg til kastrasjon. Dette er en mer omfattende operasjon, men etter at det ble utviklet en ny operasjonsteknikk for ca 10 år siden, har dette i dag en meget god prognose.

Kreft i prostata på hund er som sagt veldig sjelden. De få tilfellene vi ser av prostatakreft har dessverre en dårlig prognose.

Jeg har ennå til gode å se eller høre om prostataproblemer på katter?

En pasienthistorie?

Nico er en flott engelsk springer spaniel, og sin matmor Mona Haukliens beste venn. Han har hatt en litt annerledes prostata historie, og er en god fortelling, fordi han viser at ikke alle pasienter oppfører seg helt som det står i læreboka, og ikke minst fordi det fikk en god ende! Man lærer så lenge man har elever, heter det? Vel, man lærer masse av pasientene sine også, hvis man bare følger med! Nico har lært meg både at ikke alt er slik du tror første gangen, at sjeldne ting også skjer, og at det er verdt å satse på livet i stedet for å gi opp!

Allerede som 4-åring kom han til oss fordi han hadde blod i urinen. Det var vinter og matmor så tydelige spor av blod i snøen. Videre undersøkelser etter hvert viste at han hadde en forstørret prostata som var betent og hadde flere små cyster. Dette er høyst uvanlig for en så ung hund som 4 år!

Nico ble behandlet som alle andre prostatabetennelser. Han fikk langvarig antibiotika og ble kastrert. Prostatakjertelen skrumpet inn og han ble erklært helt frisk. Der trodde vi historien skulle ende.

I fjor kom han tilbake med blod i urinen. Denne gangen var han mye sykere, spiste ikke og var veldig slapp og hadde litt feber. Vi var da mer bekymret. Nico hadde nå rukket å bli nesten 10 år, og siden han allerede var kastrert var vi redde dette kunne være noe ondartet i de nedre urinveier. Stor var overraskelsen da vi undersøkte buken hans med ultralyd. Han hadde utviklet en abscess, eller verkebyll, i prostata! 6 år etter at han var kastrert! Dette har jeg aldri opplevd før eller siden. Da vi tok en prøve av prostatakjertelen hans fikk vi ut reint puss! Ved ultralydundersøkelsen oppdaget vi også en samtidig kul under utvikling i milten hans. Dette kunne være en kreftsvulst eller forløperen til det, det var ikke mulig å si sikkert på forhånd. Matmor måtte bestemme om vi skulle prøve å operere eller ikke, det var ikke noen fasit siden vi ikke visste nøyaktig hva kulen i milten var.

Nico betyr mye for matmor, og hun ville ikke at han skulle lide. Etter en grundig gjennomgang av mulighetene og hva vi måtte gjøre, ble han nok en gang lagt på operasjonsbordet. Denne gang ble det en mye større operasjon enn kastreringen. Først måtte vi fjerne milten hans, og så måtte vi operere i prostatakjertelen. Først måtte vi tappe ut all puss ( verk ) fra kjertelen. Deretter måtte vi skjære et ?vindu? inn i kjertelen og så trekke bindevev fra inne i bukhulen gjennom dette vinduet, slik at verkebyllen ble pakket med bindevev og reparasjonsvev. Denne teknikken ble først benyttet på hund for ca 10-15 år siden, og har vist seg veldig vellykket og gi lite komplikasjoner. Den kalles ?omentalisering? på fagspråket, og baserer seg på at bindevevet i bukhulen er fullt av blodkar og reparasjonsceller som kan brukes til å reparere skader i magesekk eller tarm og i andre bukorganer som prostata. Denne teknikken har gjort at en komplisert og livstruende sykdom har blitt en tilstand med en antatt god prognose.

Heldigvis kom prøvesvar tilbake etter operasjonen, det var ikke kreft i milten, ikke kreft i prostata, kun betennelse.

Det var noen lange uker for matmor som måtte tenke grundig gjennom hva som var best for Nico. Det er ikke alltid en fasit på hva som er riktig å gjøre. I dag, nesten et år etter operasjonen er han i kjempeform, og jeg tror vi alle er glade for at vi opererte han og lot han få nok et år til å kose seg. Måtte han få mange flere!!!