Illustrasjonsfoto: Charlottes.no

Gi ham en sjanse!

- Og så du, han har en klump mellom frambena. Kunne du bare sett på den?

Dørklinkespørsmålet er et velkjent fenomen blant leger, og jeg tror jeg trygt kan skrive under på at det er vel så ofte forekommende på en dyrleges kontor. Dette spørsmålet som kommer sånn helt på slutten av en konsultasjon, når vi egentlig er i ferd med å avslutte, er ofte det spørsmålet som har ligget lengst fremme i eierens bevissthet, men som de kvier seg litt for å stille. Denne gangen var det en bekymret fru Herlofsen som spør.

– Og som vanlig var det en i utgangspunktet helt ufarlig vaksinasjonsavtale som var settingen. Pepe er en glad og livlig Berner Sennen på 8 år, som til tider sliter litt mer enn han burde på familiens medlemmer. Frisk og rask og blid og glad, og ikke minst aktiv som han er, er tanken på at han kan ha kreft ganske fremmed for de der hjemme. Likevel har altså denne klumpen dukket opp og gradvis sneket seg inn i fru Herlofsens bevissthet.

Teksten har blitt publisert i Fædrelandsvennens lørdagsmagasin God Helg (lørdag 18.oktober 2008). Copyright: © Fædrelandsvennen
Illustrasjonsfoto: Athilla, Charlotte's Omplassering (www.charlottes.no)

Pepe var allerede på god vei ut døra, og hadde slett ikke tenkt å stå stille da jeg gjorde et tappert forsøk på å kjenne på denne klumpen. Lumps and bumps er et begrep i veterinærmedisinen, og som betegnelsen kanskje gir et hint om, så kan en klump på en hund liksom være så mangt.

Da jeg sånn litt i forbifarten, eller i hvertfall hadde Pepe tenkt at det skulle være det, derfor fikk kjent littebitt på denne klumpen, måtte jeg ærlig innrømme at jeg ikke sånn på stående for kunne si hva den er. Pepes rase gir ham et dårlig utgangspunkt. Det er desverre mye ondartet kreft blant Bernere, og alderen hans gjør det jo også sannsynlig at det kan være noen mindre trivelige celler ute på celledelings-galeien. Jeg liker likevel ikke å gjøre en bekymret hundeier enda mer bekymret før det er nødvendig, og forklarte derfor så godt jeg kunne at det er vanskelig å si noe sikkert om denne klumpen. Jeg skulle ønske jeg hadde et mikroskop i fingetuppene, sånn at jeg helt av meg selv kunne se detaljer helt ned på cellenivå, og dermed stilt en klump-diagnose der og da. Så inntil denslags er oppfunnet og trygt innstallert på mine fingre (og det tror jeg strengt tatt ikke kommer til å skje...), må vi nok ta en prøve for å finne ut av det.

De aller fleste eiere, fru Herlofsen inkludert, vil helst at jeg skal si at det bare er en klump, noe de skal overse og ikke bry seg om, men desverre er det bare en gang iblant at jeg kan si med stor sannsynlighet at dette bare er en fettklump, og derfor bare av såkalt kosmetisk betydning.

Vi tok en prøve av Pepe den dagen. Ofte kan vi ganske enkelt stikke ei nål inn og nærmest suge ut en celleprøve av slike klumper. Faktisk kan bare noen få celler av og til være nok for de flinke folkene som jobber på laboratoriet vi sender prøvene til. I Pepes tilfelle fikk vi en god prøve, og diagnosen kom tilbake pr. e-post etter bare noen dager. Pepe hadde fått kreft...

Fru Herlofsen bestilte time sporenstreks for å fjerne svineriet. Jo fortere vi fjerner jo mindre er faren for spredning, det visste hun så vel. I går var derfor Pepe på besøk hos oss på klinikken en hel dag. Han sov en uskyldig søvn mens vi lette etter åpenbar spredning, noe vi heldigvis ikke fant, og så opererte vi bort klumpen. Pepe gikk glad og ikke fullt så fornøyd hjem med en ”lampeskjerm” rundt halsen da fru Herlofsen hentet ham etter jobb.

Klumpen har jeg sendt inn til enda en analyse. Denne gangen for å se at alt av kreftceller er fjernet, og så må vi bare krysse fingrene for at ikke den allerede har spredd seg bare litt, så lite at vi ikke kunne finne det på våre undersøkelser. Du og da så mange ganger jeg har ønsket meg diagnostisk utstyr á la mine nesten-kollegaer på sykehuset. Det er faktisk et alternativ å reise til Østlandet for en CT eller MR, men sjeldent er det et økonomsik alternativ for en eier. Så også for fru Herlofsen. Misforstå meg rett likevel. Fru Herlofsen sier hun kommer til å gjøre alt som er forsvarlig, Pepes velferd tatt i betraktning, for å stagge kreften. Heldigvis blir det stadig flere som henne. For ja, jeg mener faktsik at det er forsvarlig å behandle kreften, hvis det er en krefttype som har god prognose. Cellegift, på en ellers frisk hund, gir langt færre bivirkninger enn på et menneske. - Og din beste venn fortjener vel en sjanse hvis du kan gi ham den?

Fakta:

  • Hunder og katter som lever sammen med oss mennesker eksponeres for de samme kreftfremkallende stoffene som oss. En hund som lever sammen med en person som røyker vil som sin eier, være utsatt for å utvikle lungekreft.
  • Stadig fler velger å sjekke ut hva slags celler en klump de oppdager på hunden eller katten deres består av.
  • Det er ikke mulig å bestemme bare ved å ta eller kikke på en klump om den er ondartet eller ikke, ei heller sier plasseringen noe om den er ondartet.
  • Typiske tegn på langt fremskreden kreft kan være avmagring, nedsatt aktivitetsnivå, nedsatt appetitt og/eller hoste.
Del
30.08.2011 00:00

Kreft....

....Ordet gir ubehagelige vibber hos de fleste.

10.01.2005 00:00

Jursvulst hos hund

Lucy er en 13 år gammel Cairn terrier. Hun kom til klinikken første gang for 1,5 år siden pga hevelser i en patte.

23.12.2021 07:02

Gi hunden en fin jul

Hunden trenger godt med lufteturer, tid til hvile og riktig mat i jula.