Historien om Imi og Tasja

TASJA
Vi begynner julaften 2001. Tasja, en tervueren tispe på da 2 år, kom til klinikken sammen med matfar. Uka før hadde hun vært slapp og kastet opp, men julaften ble hun veldig dårlig. Julaften eller ikke, hun trengte hjelp. Vi gikk i gang med undersøkelser: blodprøver og røntgen, og hun fikk intravenøs væskebehandling.

Heldigvis kviknet Tasja raskt til, men resultatene fra undersøkelsene ga oss kraftig mistanke til sykdom i binyrebarken. Tasja fikk midlertidig behandling mens vi ventet på endelige prøvesvar. Jula forløp uproblematisk på medisiner, og over jul fikk vi diagnosen bekreftet: En sjelden sykdom med nedsatt funksjon i binyrebarken som kalles "hypoadrenocortisisme", eller "Addisons disease". (Hypo= for lite, Hyper = for mye). Følg med, så skal jeg forklare videre.

Viktig organ

Binyrebarken har flere funksjoner. Den produserer bl.a. kortison, i tillegg til andre hormoner som er med og regulerer saltbalansen i kroppen. Saltbalansen regulerer igjen væskebalansen, ved at saltet "binder vann" i kroppen og dermed er med på å opprettholde blodtrykket. Har kroppen for lite av disse hormonene, blir det ubalanse i saltene, og for lite væske i kroppen.

For lite væske gjør også at slaggstoffer bygger seg opp fordi nyrene da får mindre blod å filtrere. (Ikke ulikt følelsen vi får morgenen etter julebordet... alkohol er vanndrivende, vi blir uttørket, samtidig som vi fyller opp med ekstra mye andre kjemikalier som vi ikke akkurat blir i godlage av...) Derfor ble Tasja slapp og uvel. Lite væske gir lavt blodtrykk, ofte med svak puls. Det hadde Tasja. Når det blir lite væske i kroppen får vi lite blodvolum, og det var dette vi fikk mistanke til på røntgenbildet julaften. Ved lite væske ser hjertet lite ut på røntgen. Litt komplisert, men ser dere hvordan det hele henger sammen?

Hormontest

Hvordan stilte vi så den endelige diagnosen? Kroppen har en finurlig kontroll på hormonene i kroppen, med et såkalt "feedback" system. Flere hormoner virker inn på hverandre. For mye av et hormon gir negativ tilbakemelding på hormonet foran i kjeden, mens for lite gir positiv feedback. (Nesten som en flottør i et vannbad. For lite vann, flottøren faller og dette åpner vanntilførselen. Nok vann, flottøren flyter stille uten å åpne for vann.)

Det vi gjorde var å sprøyte inn et hormon som stimulerer binyrene, for å se om de svarte med å øke kortisolproduksjonen. Hos Tasja responderte ikke binyrene. (Eller for å trekke analogen til flottøren, vi trakk i snora men ingen ting skjedde, ikke noe vann..). Fordi ikke binyrene responderte, kunne vi konkludere med at binyrene var underutviklet og ikke produserte nok av binyrebarkhormon eller kortisol. Bitene i puslespillet falt på plass...

Tre år etter er Tasja i god form, hun lever et helt normalt og aktivt liv, hun er leken og frisk, men avhengig av medisiner som erstatter hormonene som binyrebarken normalt skulle ha produsert.

IMI
Dette er en historie med motsatt fortegn, på mange måter. Som dere ser av bildet er Imi 1/5 av størrelsen på Tasja. Hennes problem var at hun tørstet veldig, noe som medførte at hun tisset deretter og måtte opp flere ganger om natta. Hun var også blitt veldig masete etter mat.

Detektivarbeid

Når vi får inn en pasient med et "symptom", som i eksempelet med Imi, som drikker mye og tisser mye, må vi begynne å være litt detektiv...Vi lager oss det vi kaller en problemliste, der vi lister opp alle symptomene/problemene til pasienten. Deretter setter vi oss ned og lager en liste over alle de sykdommene som kan gi disse symptomene, det vi i medisinen kaller en liste over differensialdiagnosene.

Hva slags sykdommer kjenner vi da til som gir økt drikkelyst og får hunder til å tisse mer? En vanlig årsak er sukkersyke. Dette hadde ikke Imi. Ei heller nyre- eller leversykdom, og slik fortsatte vi gjennom lista.

En av sykdommene som gir disse symptomene er imidlertid den stikk motsatte hva Tasja hadde, nemlig FOR MYE hormonproduksjon i binyrene! Da er det kortison som er det dominerende hormonet og gir symptomene. Hun viste seg å ha HYPERadrenocortisisme, også kalt Cushings syndrom.

Denne sykdommen kan enkelte ganger være vanskelig å påvise sikkert, det må tas urinprøver, flere blodprøver og andre diagnostiske undersøkelser som for eksempel ultralyd kan være aktuelt. Som hos Tasja sprøytet vi også hos Imi inn det hormonet som stimulerer binyrene. Denne gangen forventet vi en unormalt kraftig respons, - og det fikk vi.

Behandling av Cushings

Behandlingen av Imi er helt annerledes enn Tasja sin. Tasja, som har FOR LITE hormoner, får tilskudd av de hormonene den mangler. Imi, som har FOR MYE hormoner, får tabletter med en cellegift som ødelegger binyrebarken slik at den ikke skal lage så mye hormoner. Den blir gitt i akkurat passe mengder slik at den ødelegger kjertelen bare delvis, slik at hormon-nivået kommer ned til normalt, og pasienten er uten symptomer.

Imi's behandling er noe mer krevende enn Tasja's, og noen pasienter får bivirkninger. Imis mor og far tenkte seg om mange ganger, og tok til slutt en avgjørelse på å prøve å behandle. Dette er de glad for i dag! Imi er nå symptomfri, spiser og drikker normalt, og er livsglad. Ikke minst vekker hun ikke lenger matfar om natta for å gå ut og tisse... .

Her har vi to historier med en lykkelig slutt. Begge hundene har sjeldne sykdommer, så ikke tro nå at hunden deres har samme diagnose? Historiene viser at kroppen er finurlig, samme hormonkjertel kan faktisk gi to vidt forskjellige sykdommer. Med eiere som er villige til å følge opp og få utredet sykdommen grundig og ordentlig viser det at vi kan komme langt i å hjelpe vår firbeinte venner.