Hofteleddsdysplasi og andre skjelettsykdommer

Det er dessverre fremdeles mange myter rundt denne sykdommen, og mange valpekjøpere kommer til oss med valpen sin, og en "sekk" full av "gode råd" fra  oppdrettere og andre hundefolk. Ikke alt de har hørt er like riktig.

De viktigste og vanligste skjelettsykdommene på hund kjennetegnes av at de har en arvelig disponering, de utvikler seg i løpet av valpestadiet, og at utviklingen påvirkes av en rekke miljøfaktorer.

HVILKE SYKDOMMER SNAKKER VI OM?

HD: Den mest kjente er hofteleddsdysplasi. Dette er en sykdom hunden bl.a. deler med mennesket. Dysplasi vil si at lårhode og hofteskål ikke passer perfekt sammen, slik at det blir "slark", eller ustabilitet i mer eller mindre grad i leddet. Denne ustabiliteten vil etter hvert gi små støtskader opp i hofteskåla som vil gi smerter. Over tid vil det utvikles forkalkninger som vil forverre plagene. I hvilken grad det vil utvikle seg til å bli et klinisk problem for pasienten avhenger av graden av dysplasi og miljøfaktorer som vi kommer tilbake til.

AD/AA: Albueleddsdysplasi/albueleddsartrose er en samlebetgnelse på flere feilutviklinger som kan skje i leddbrusken i albueleddet. De vil etter hvert gi smerter og forkalkninger (artroser). Alvorligheten av symptomer avhenger her også av graden av feilutvikling og miljøfaktorer.

OCD: Osteochondrose er en sykdom i leddbrusken som kan føre til smerte og forkalkninger. Vi kan ha OCD i albue som en del av AD/AA syndromet, og/eller i skulder, hase- og kneledd.

Enostose/panosteitt: Dette er en betennelsestilstand i de lange rørknoklene hos valper. Dette gir smerte når betennelsen er aktiv, og vil ofte flytte seg fra bein til bein. De fleste hunder vokser dette av seg, men det kan på noen individer vedvare opp til 4-5 års alder. Det kalles ofte feilaktig for voksesmerter.

SYMPTOMER

Generelt for disse sykdommene kan de deles i symptomer på ung hund og gammel hund. Hos en unghund vil man legge merke til at hunden halter på den foten som er syk, eller den får et ureint ganglag. Hunden kan vegre seg for enkelte bevegelser. Det kan komme og gå. Ved HD er det ofte feil i begge hofter, og den kan da ha problemer med begge bakbeina.
Hos en godt voksen hund er det de sekundære forkalkningene, artrosene, som gir nedsatt bevegelse. Hunden er ofte stiv og støl mer enn direkte halt, spesielt om morgenen eller etter en lang tur.

HVA KOMMER DET AV? KAN DET FOREBYGGES?

1) Arv
Årsaken til HD er ikke fullstendig klarlagt, men man vet at det er "arvelig betinget", det vil si at disposisjonen for å utvikle HD nedarves. En nyfødt valp som ikke har HD, kan dersom den er arvlig belastet utvikle HD senere. Det er derfor viktig med målrettet avlsarbeid. Norsk Kennel Klub (NKK) arbeider med å kartlegge HD i de fleste raser. Kjøp derfor valp fra en seriøs oppdretter som har stamtavle over foreldre og hundene registrert i NKK.

NKK har også register over de fleste hunder og her kan man søke på slektningene til den valpen man vurderer å kjøpe. En seriøs oppdretter vil også kreve at du får tatt røntgen av din valp innen en viss tid for å undersøke om den har HD. Dette vil bidra til videre avlsplanlegging.

2) Miljø

2.1) Ernæring
Risikofaktorer er overfôring og tidlig rask vekst. Balansert fôring av valpen med et godt og riktig sammensatt valpefôr er derfor viktig. Dette er den mest kartlagte risikofaktoren. De store, seriøse fôrselskapene har brukt mye tid på forskning for å utvikle fôr som sikrer en riktig ernæring i vekstfasen. Det er spesielt store og middelsstore raser som er utsatt, og for disse er det utviklet spesielle fôr. De viktigste faktorene er balansen mellom kalsium, fosfor og energi. Proteinmendge, med mindre man underfôrer, er ikke så viktig med hensyn på skjelettsykdommer.

En valp skal ikke ha voksenfôr! Den skal ha valpefôr tilpasset sin størrelse. Samtidig er det viktig å ikke overfôre. Valpen skal hele tiden være slank og ha en jevn vekstkurve. Overvekt hos en valp er et tegn på overfôring. I tillegg vil overevkt gi økt belastning på ledd og skjelett.

2.2) Fysisk ativitet
Det har i mange år vært gitt feilaktig råd om at man skal bære hunden opp trapper det første året! Dette har ingen hensikt i forhold til utvikling av HD. Den enste som har glede av det er kiropraktoren, og vi har nok ryggplager som vi har på folk!

Valpen skal ha en fornuftig utvikling, der den gradvis venner seg til nye miljøer og lærer å koordinere seg, utvikle musklene sine og balansen sin. Vi skal være forsiktig med stor belastning, som tung kløv og trekk før hunden er utvokst. Man bør heller ikke begynne å trene hunden med sykkel før den er utvokst, da dette kan gi for stor belastning.

DIAGNOSE

Hvordan stiller man diagnsoen?
Dyrlegen stiller diagnosen på grunnlag av klinisk undersøkelse og røntgenbilder. HD og AD/AA-bilder bør tas av alle hunder i de utsatte rasene. Bildene tas etter 12/18 mdr (noe raseforskjell) for å bli oppmerksom på om din hund har en av disse sykdommene. Dette er viktig mhp det videre avlsarbeidet. Selv om du ikke skal ha valper på din hund, er informasjon fra hele kull av stor betyndning. Dessuten, som med all annen sykdom, hvis man oppdager det tidlig kan man lettere få behandlet og forebygget at det forverrer seg.

For å ta røntgen må hunden bedøves. Ved offisiell avlesning hos NKK er det også krav om at hunden er ID-merket. Bildene sendes inn til NKK, hvor man får en offisiell HD status.

Man deler som regel inn grad av HD i svak, middels og sterk grad. En hund med svak grad kan gå gjennom livet uten å vise symptomer i det hele tatt, mens hunder med middels grad som regel før eller siden vil vise symptomer som stivhet i bakpart, halting eller at den kvier seg for å gå lengre turer. En hund med sterk grad vil høyst sannsynlig få betydelige problemer selv om man kjenner til tilfeller som fungerer tilnærmet normalt. Noen vil imidlertid ha så store smerter at man kan snakke om en invalid hund.

BEHANDLING

Selv om din hund skulle få diagnosen HD, behøver ikke dette bety "kroken på døra". Avhengig av grad og symptomer som hunden viser, finnes ting man kan gjøre for at hunden skal kunne fungere så normalt som mulig og ha et bra liv mest mulig uten smerter. Siden sykdommen er arvelig betinget må det poengteres at hunden ikke skal brukes i avl, selv om den fungerer bra. Nedenfor har vi satt opp noen punkter det er vedt å ta hensyn til samt hvilke behandlingsalternativer som i dag finnes for HD.

• Aktivitet
  En hund med HD trenger fortsatt å være aktiv, både for å ha et ?rikt hundeliv?, men ikke minst for å bygge opp muskulatur som kan være med på å stabilisere hofteleddet. Man bør imidlertid tilpasse kravene til hunden, en hund med HD vil sannsynligvis ikke fungerere spesie lt bra som trekkhund, og man kan risikere å tilføre hunden betydelige smerter. Regelmessig og jevn mosjon er viktig.
• Vektkontroll
  Det er viktig å kontrollere vekta. Det sier seg selv at leddene til en overvektig hund vil ha en mye større jobb og belastning enn det hunden behøver. Hvis du har en hund med god appetitt som i tillegg får lite mosjon, er det lett å ende opp med en overvektig hund.
• Medikamenter
  Det finnes forskjellig typer medikamenter som dyrlegen kan foreskrive dersom hunden skulle vise symptomer på HD. Dette kan være medikamenter som hunden kan gå på kontinuerlig eller i perioder som symptomene er verre. Dette kan være smertestillende og betennelsesdempende medikamenter, eller midler som bygger og opp og ?smører? leddbrusken.
• Akupunktur
  Akupunktur kan ha en gunstig effekt på HD hos hund. Se forøvrig tidligere artikkel i Budstikka om akupunktur. Ved hospitalet har vi nå også begynt med gullimplantat i akupunkturpunkter. Dette gir en vedvarende stimulering av akupunkturpunktene, og har hjulpet mange pasienter.
• Kirurgi
  For enkelte pasienter kan kirurgi være et alternativ. Dette kan dreie seg om å sette inn et kunstig lårhode, eller evt. fjerne lårhodet slik at det over tid dannes et såkalt "falskt ledd".

For å oppsummere:Forebygging gjennom målrettet avl, riktig ernæring og tidlig diagnose er det viktigste. Dersom hunden din allikevel skulle bli plaget med ledd- eller skjelettsykdom finnes det behandling som kan hjelpe den til å ha et aktivt liv.