Siste rest av sommer – fremmedlegeme

Rask er navnet på en glad og lykkelig gutt som har tråkket ut og inn dørene hos oss fra han var liten valp. Mor og far er stolte eiere av Flaten (Flatcoated retriever for de uinvidde) som mange ville karakterisert som en stor villbass.

Han er alltid like blid og alltid like vilter og leken. Da han kom til oss første gang for 4-5 år siden logret han tillitsfullt med halen fra første undersøkelse på bordet, og utrolig nok kommer han like lykkelig inn døren hos oss den dag i dag. For hvem skulle trodd det etter historiene og opplevelsene han har lagt igjen hos oss?

Teksten har blitt publisert i Fædrelandsvennens lørdagsmagasin God Helg (lørdag 20. september 2008). Copyright: © Fædrelandsvennen

Ikke for det, han gjør det ganske enkelt for oss, så vi slipper å klø oss i hodet og gruble mye på diagnosen når han kommer. Rask er nemlig veldig glad i å spise på ting. Ja, han har næringsvett og spiser gladelig opp maten han blir servert og jobber gjerne i timesvis for en enkel liten godbit når han er på trening. Det er vel og bra, og har sannsynligvis vært med på å gjøre ham til den habile lydighetskonkurrenten som han er. Men, han stopper ikke der. Hvis noen glemmer igjen en matbit på bordet og ingen følger med ser han raskt sitt snitt til å forsyne seg. Hvis skapdøren til søppeldunken står åpen er han raskt å plettene, og ikke minst; han spiser mer enn gjerne på sure sokker og andre mindre lettfordøyelige gjenstander.

I fjor vår ringte Rasks matfar til meg en tirsdagkveld, sånn omtrent da Dagsrevyen 21 nettopp hadde  begynt, og beskrev noen symptomer for meg som jeg ikke kunne si jeg likte noe særlig. Rask hadde det siste døgnet gradvis blitt mindre pigg, han ville helst bare ligge, han kastet opp det han fikk i seg både av mat og vann, og den siste timen hadde han ligget langflat på stuegulvet. Vi møttes på klinikken et lite kvarter senere, Rask, matfar og jeg, og jeg kunne ganske raskt konstatere at Rask hadde vondt i magen. På et røntgenbilde kunne jeg se at noe stoppet opp passasjen i tarmen, og at tarmene derfor var i ferd med å blåse seg opp av gass som Rask ellers skulle ha prompet ut. Bekymret for Rasks helse måtte jeg fortelle matfar at her var det noe som måtte ut, og at Rask ikke kom til å få det ut den naturlige veien.

En times tid senere var anestesisykepleieren vår, Janne, på plass og operasjonen kunne begynne. Matfar hadde reist hjem, og i følge ham selv satt han hjemme i sofaen med telefonen i den ene hånda, i håp om at jeg snart skulle ringe og si at alt var bra, og fjernkontrollen i den andre hånda, zappende og ute av stand til å følge med på et eneste program. På operasjonssstuen lå Rask på rygg, med sterile duker og slanger rundt seg, og med meg som ivrig kirurg. Ja, det høres kanskje litt rart ut, men akkurat når det kommer en hund eller katt med et fremmedlegeme som må ut, så kjenner jeg at det kribler litt og jeg jubler stille inni meg. Denslags er moro, rett og slett fordi det som regel går bra, forutsatt at han kommer til oss i tide, og hunden blir så utrolig mye bedre på så veldig kort tid. Nesten som magic touch liksom...  Så skjedde også den tirsdagskvelden i fjor. Jeg plukket ut en sort tennissokk som hadde satt seg fast i tynntarmen og Rask kom seg fort. Da han kom til kontroll dagen etter var nesten seg selv igjen!

I forrige uke kom Rask inn døren vår igjen. Et knapt halvår var gått siden han lå på operasjonsbordet sist, og matfar måtte desverre erkjenne at tullingen igjen hadde de samme symptomene. Han gjorde det  like lett for oss også denne gangen, og diagnosen fremmedlegeme ble stilt atter en gang. Jeg har lurt noen ganger på hvorfor de ikke lærer etter første gang. Skulle tro at tekstiler f.eks, ville by imot etter en opplevelse ß la Rasks i fjor, men nei. Rask hadde bestemt seg for å tviholde bittelitt på sommeren denne gangen, og etter en times tid på operasjonsbordet kunne jeg ringe hjem til hans bekymrede eiere og spørre om noen savnet en bikinioverdel...

Fakta:

  • Symptomer som oppkast og diaré er som regel ufarlig, hunder kan få omgangsyke på samme måte som oss.
  • Hunder som kaster opp alt de får i seg, også vann, bør undersøkes av dyrlege raskt. Et fremmedlegeme som stopper passasjen er potensielt dødelig dersom det ikke opereres ut
  • Oppkast og/eller diaré uten påkjent almentilstand kan i første omgang behandles med faste i et døgn og deretter forsiktig fring på kost som er skånsom for tarmen. Kokt ris og mager fisk som f.eks sei eller torsk i bittemå porsjoner egner seg bra. På dyreklinikker kan man få kjøpt spesialtfr til dette formålet.
  • Dersom symptomene vedvarer mer enn et par døgn, eller dersom dyret blir alment påkjent, får feber eller diaréen blir blodig bør du kontakte veterinær.
  • Små hunder og katter blir fortere påkjent av væsketap og næringsmangel ved vedvarende oppkast/diaré enn større hunder.
Del
24.06.2016 10:28

Se hva hunden spiser

Årlig dør mange hunder etter å ha spist noe de ikke tåler. Klokker, sakser, knappenåler og truser er blant gjenstandene veterinærene finner i magene deres.

08.11.2004 00:00

Fremmedlegeme i magesekken

Det er utrolig hva vi av og til erfarer at hunder spiser.

23.05.2019 10:09

Ta vare på seniordyr

Mange venter for lenge med å ta sin gamle hund eller katt til veterinær. Kjæledyr lider unødvendig og flere dør for tidlig.